Hvordan få følelsen av at man er "med" i øyeblikket?

I dag tidlig da jeg våknet som vanlig av vekkerklokka 06.10 visste jeg med en gang at det kom til å bli en av de dagene. Igjen stilte jeg om vekkinga èn time (lenge leve flexitid..). Men verden var ikke noe mildere når jeg våknet for andre gang. Jeg kom til og med så langt at jeg hadde skrevet ferdig en sms til B på jobb om at jeg ikke kom i dag. Jeg hadde jo tross alt litt vondt i hodet, hadde jeg ikke? Men det har jeg da også hatt mer eller mindre i 2-3 uker nå. Når fredagen kommer er spenningen blitt så stor at hodet sitter som skrudd fast. Som et alt for lite lokk som noen faktsik har klart å tvinge på et alt for stort syltetøyglass.

Men jeg kom meg opp, vrengte meg opp og inn i dusjen. Så meg i det store speilet. Veide meg etter å ha vært på do. Kjente på det lange håret. Dusjet i varmt vann. Syklet av gårde og hadde god tid. Ordnet det jeg skulle. Nytt busskort. Tok ut fra riktig konto så jeg ikke bruker av "feil" penger. Spanderte en dobbel latte (og dama på Baker Hansen lo overraska over at jeg ikke skulle ha det vanlige. Og ønska meg en fin dag, "selv om det er mandag" som ho sa og så på meg.)

Da jeg kom på jobben gikk jeg først på do. Så meg selv i speilet igjen. Joda. Ser ok ut i dag også. Ikke flott, ikke fæl, ikke som på innsida.

Nå er det lunsj og jeg fryser. Fingrene er hvite til tross for at de endelig har skrudd på varmen i bygningen. Sminken er borte. Den ble skylt ned i do på en haug dopapir. Ingen som hørte, ingen som så. Ingen som trenger vite.

For jeg har ikke noe å si. Har ikke ordene. Vet ikke hva som er galt, og det er nettop det som er så gæernt. Jeg skriver lister for å minne meg på hva jeg har. Lister for å huske hva som er viktig for meg i livet. For å sette ord på hvordan jeg egentlig kunne tenke meg å ha det.Hva hjelper vel det når jeg ikke klarer å ta tak i det? De siste listene fra hytteturen med lillebror i sommer ligger i en kurv i bokhylla mi. Der står det noe om å være noe for andre. Å gi. Å være trygg. Hva med å få? Hva med å bare få? Å bli holdt? Hva med å være den ene spesielle som du ikke klarer leve uten? Og ikke bare en som du klarer leve med i noen år, for så å ikke orke, for så å ikke være helt sikker likevel?

Må det virkelig være så vanskelig? Er det bare meg??