Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne akkurat det; skru av hodet... Som i natt. Etter en avslappende og koselig langhelg i Stavanger (sårt tiltrengt) så trodde jeg at jeg ville ta med meg denne god-følelsen i hvertfall noen dager fremover. Men neida.
Etter å ha varmet opp leiligheten, laget og spist middag og sett på tv i knapt 1 time kom rastløsheten snikende... Eller rettere sagt nedstemtheten som følge av at jeg var tilbake igjen, alene i leiligheten med kun få timer igjen til ny arbeidsuke. Ikke en gang en direkte forespørsel om å få besøk, eller påfølgende joggetur på glattisen gjorde at jeg ble nevneverdig mer klar for mandagen.
Men jeg sovna da fort. Bare ikke skikkelig. For mesteparten av natta gikk med til mareritt. Om jobben, om Karine, om kundebesøk, om alt jeg ikke har gjort, om mailer i innboksen, om telefoner som ringer. Om alt jeg må huske på, hvilken rekkefølge jeg må gjøre det for å bli ferdig i tide til kundebesøket skulle komme. Jeg drømte, våkna, sovna, drømte, våkna sovna. I 04-tida lå jeg våken i ca 1 1/2 time i rein frustrasjon over hjerna som spant på høygir. Heldigvis sovna jeg en gang rundt 05.30... Bare synd at jeg måtte stå opp 40 min senere...
Så i dag er hodet helt bomull. Armene henger og sleper når jeg går, skuldrene skriker etter å bli knadd myke og munnvikene henger nedover.
(-og i morra leveres jobbsøknad, garantert.)
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Jobb er ikke livet. Man har en fulltidsjobb, men også et fulltidsliv.
De må veie 50-50 og det ene kan ikke overskygge det andre på lengre sikt... Lett å konstatere hvordan det bør være, ikke hvordan det kan bli slik...
Håper floka løser seg, søss! :)
Post a Comment